Vi har i dag hatt besøk av Marianne Grønner som er generalsekretær i norges dysleksiforbund. Hun fortalte litt om hva dysleksi er og ulike tiltak man kan ta i bruk når elever har dysleksi. Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Dysleksi betyr vansker med ord. Dys betyr vansker og lexia betyr ord. Fonologisk vanske er å kunne knytte lyd til tegn. Man må altså lære både bokstavlyd og bokstavtegn. Noe som ofte skjer er at det ofte stilles for lave krav til dyslektikere. De er ikke “dumme” selv om de har dysleksi. Det er viktig at disse får tidlig hjelp, hvis ikke berører det hele skoleprestasjonen deres. Det er vanlig å utrede for dysleksi tidligst i 3. klasse. Da kan vi bruke denne LOGOS testen som også sier noe om hvilke tiltak som skal settes inn. Selv om en elev har fått diagnosen dysleksi, så er det ikke noe mer som skjer. Da må skolen og foreldre samarbeide hvordan de skal gripe dette ann. De som har dysleksi har problemer med arbeidsminne, derfor er det viktig med korte beskjeder og ikke for mange på en gang. Det kan være lurt å starte timen med hva som skal læres og hvordan timen skal foregå. Det kan være lurt å gjenta viktige utsagn og forklare nye ord og begreper. De har rett og slett ikke kapasitet til å få med seg alt som sies. Det som ofte skjer da er at de blir urolige. Andre vanlige vansker er gruppering og kategorisering. Mange har problemer med finmotorikken og skriftutforming. Å la disse barna skrive masse skjønnskrift kan være veldig demotiverende. De har også sett en samgang medgrovmotoriske vansker. Da får vi ofte disse “klumsete” barna. ) av 10 barn som har språkvansker, har dysleksi. ADHD- og ADDbarn får også ofte begge diagnosene. De har også sett en sammenheng med aspberger, allergi og for tidlig fødte barn. Av de som ikke får hjelp er det tilleggsvansker som lav selvtillitt, angst, depresjoner og konsentrasjonsproblemer. Ofte skylder disse barna på seg selv hvis de ikke får til ting. De tror at det bare er de som sliter og at alle andre får det så lett til. Da er det mye bedre at de skylder på ytre forhold som at oppgaven var dårlig eller læreren var “teit”. Jo tidligere dette blir oppdaget, jo mindre koster det samfunnet og eleven. På en dysleksivennlig skole utarbeides det individuelle opplæringsplaner for alle med lese- og skriveopplæring. Alle som har rett til spesialundervisning får en slik plan. Det er viktig å følge med om eleven opplever mestring. I en slik skole må en ha nulltoleranse for mangelfull læringsutbytte. Man må ogå stille krav til egen metodikk. Elever må få slippe å lese høyt hvis de ikke vil. Skal barn ha like muligheter må de behandles ulikt. Som lærer må vi hjelpe de til å få struktur på hverdagen sin. De skal ikke ha geografileksa som leselekse for å slå to fluer i en smekk. Da skal de heller ha det på lydbok og en morsom, fengende tekst som leselekse. I klasserommet kan det være lurt å plassere disse elevene ved siden av de som liker å hjelpe til. Det må være lett å finne informasjon og rommet må være organisert. Veldig viktig med godt hjem/skole samarbeid. Det er også viktig å ta foreldrenes angst på alvor. Dysleksi er ofte arvelig og da kan foreldrene selv ha slitt seg gjennom en skole med dysleksi.
